Hei!
Hvorfor har det seg egentlig sånn at så fort nordmenn kommer seg litt opp i høyden er man plutselig bestevenner? Går man på tur i fjellet (eller i skogen for den saks skyld) er man plutselig på hils med alle man møter. Ikke misforstå, jeg synes det er hyggelig at vi ellers så mistenksomt skulende nordmenn for en gangs skyld sier hei til folk vi møter på vår vei, men hvorfor gjelder dette bare når man går på tur? Er det et hemmelig fellesskap eller noe? Føler man at man har så mye til felles der man trasker avgårde i ødemarken med det samme drittværet og like heftige gnagsår at man må si hei til hver eneste person man møter? Vanligvis, når vi sitter på bussen, stirrer vi stivt ut av vinduet med høretelefonene dyttet langt inn i hjernen for å slippe å utsettes for noen som helst sosial omgang med andre individer, mens når vi går i fjellet, ja da er det 'hei på deg!' og prating i hytt og pine. Jeg tror det er en egen liten klubb. Og jeg er medlem.
posted by Kristine @ 3:22 a.m.
1 Comments:
Hva skjer med den sosiale adferden til normannen når han tråkker ut av båten, og setter sine bein på tørt land? Det går i fra å vinke kongelig til alt og alle, til og med bøyene som dupper i vannet er plutselig blitt en slags høytidlighet. Men ikke mange minuttene etter har båten er fortøyd og bilen her hentet gjelder hverken lyskryss eller vikeplikt for båtfolket, eller jåtfolket om du vil. Hvorfor skal det fire bølger og en mast til for å være hyggelig mot folk rundt en, men en fartsdump gjør at uskyldige får fingern for mindre?
Legg inn en kommentar
<< Home