Kristines univers

- et glimt inn i en forundelig verden

torsdag, januar 25, 2007

En strålende dag

I går våknet jeg opp til snø. Jepp, du leste riktig. Snø. I London. Det skjer en gang hvert skuddår. Jeg surra rundt helt i ørska etter å ha stått opp tre timer før kroppen i det hele tatt var begynt å tenkt på å våkne, og i det jeg går ned på kjøkkenet for å lage frokost blir jeg plutselig klar over at det er merkelig lyst ute. Titter ut, og der er det helt hvitt! Ble stående i to minutter med munnen på vidt gap og ute av stand til å bevege meg. Sjokk. Klarte smått om senn å få lemmene i bevegelse, bare for å høre på tv at alle togene jeg vanligvis tar til "jobben" står. Selvfølgelig. Vi er jo tross alt i London. Og det er to cm med snø utenfor. Det ultimate kaos råder. Heldigvis går det en buss rett utenfor huset som går rett til Piccadilly Circus, hvor jeg skal av. Snakk om flaks! Om jeg kom tidsnok på jobb? Selvfølgelig. Stålkontroll.

Litt utpå dagen fikk vi vite at et band som heter "I'm from Barcelona" skulle komme og spille noen låter til et av ettermiddags-showene. For å gjøre dette litt ekstra festlig skulle alle 17 (!)bandmedlemmene stappes inn på handicap-toalettet i kjelleren. Hvis noen har hørt om "I'm from Barcelona" vet dere sikkert at de er fra Sverige, og hvem var den eneste som kunne snakke med dem på (tilnærmet likt) moderspråket? Jo, det var meg det! Så da fikk jeg ansvar for å ta meg av bandet. Guide dem til riktige rom, lage te og kaffe, og prate litt med dem som gadd. Må bare si at de var en gjeng skikkelig trivelige svensker! Morsom musikk spilte de også, og det ble enda bedre av at de stod og svetta på dassen (den er liten, selv for handicap-toalett å være). Etterpå var det inn i studio for å gjøre et intervju til samme show, hvor vi workies (kallenavn på oss som har utplassering) også snek oss med. Så da fikk vi sett hvordan det gjøres.

Det beste med hele dagen var at jeg klarte å bli satt på gjesteliste til en gig de spilte samme kveld. En av jentene i bandet foreslo det før de trengte seg sammen på do, og da jeg (endelig tok mot til meg og) spurte sa vokkisen at det kunne de sikkert ordne hvis de fikk navn og nummer (nei, han prøvde ikke å sjekke meg opp). Så da dro jeg med meg en kompis og stilte opp på gigen. Med min vanlige optimisme var jeg skråsikker på at vokkisen sikkert hadde glemt meg helt, at jeg ihvertfall ikke fikk ta med en ekstra, og at vi kom til å måtte snu i døra, men heldigvis gikk ikke mine dystre spådommer i oppfyllelse, og konserten var kjempemorsom. Ballonger, såpebobler og trehytter- da er det jo umulig å ikke ha det gøy!

Dett ble en veldig lang post, og grattis til dere som gadd å lese hele, men hadde bare en så utrolig strålende dag i går, at jeg bare måtte fortelle om det!

1 Comments:

Anonymous Anonym said...

Kjære Kristine!

Svenskiser er veldig bra. Jeg haiket i Sverige en sommer, og der møtte jeg dem i alle farger og fasonger. Særlig en gammel farbror gjorde sterkt inntrykk. Da jeg sa " Takk for at du stoppet, du er en engel", svarte han " ja, det sa de også til meg da jeg kom til jorden for 33 000 år siden". Som du skjønner hadde jeg hatt flaks og fått haik med et romvesen - forkledd som svenske. Eller en psykiatrisk pasient, avhengig av perspektivet. Uansett var det moro. Håper du kurerer hjemlengselen din med store mengder godt øl og tilsendt melkesjokolade :) Klem på!

lørdag, 10 mars, 2007  

Legg inn en kommentar

<< Home